Sørumsand Idrettsforenings historie

Publisert Den 22.10.2016 23:29

Sørumsand Idrettsforening ble stiftet 21.november i 1917 av seks unge menn på Valstad kafe, klikk deg videre for å lese mer om SIF sin historie. Les mer


Sørumsand Idrettforenings historie
 
 
Opprettelsen
 
Sørumsand gikk for å være et lite jorbrukssted helt til slutten av 1800-tallet, da skjedde det en del endringer som opprettelsen av Sørumsand Trevarefabrikk og Høvleri i 1898 og Sørumsand Verksted i 1903. Dette satt sitt preg på befolkningstallet som økte, når Sørumsand i tillegg ble et jernbaneknutepunkt på starten av 1900-tallet med egen jernbanestasjon gjorde dette til at Sørumsand nå ble sett på som et tettsted. Selv om dette satte sitt preg på stedet og befolkningen, var det fortsatt jordbruk og fløtingen på Glomma som var hovedgrunnlaget for Sørumsand.
 
Det første styret fotografert foran inngangen til Tomtegården.
Sittende foran (f.v.): Ove Hansen, Hans Eriksen og Alf Hansen
Bak (f.v.): Svein Sætre, Kjetil Valstad, Adolf Vestby og Ole P. Westby.
 
Sørumsand Idrettsforening ble stiftet 21.november i 1917 av seks unge menn på Valstad kafe. Sammensetningen av det første styret var sterkt preget av det enkle næringsgrunnlaget på Sørumsand, med formann Hans Eriksen, Ove Hansen og Alf Hansen som jobbet på verkstedet, Adolf Vestby og Ole P. Westby som var fløtere, Kjell Valstad jobbet på trevarefabrikken og sistemann i styret Svein Sætre jobbet som lærer.
Organisasjonen var i de første årene preget av et styre i ung alder med lite organisatorisk erfaring, men med mye entusiasme. Ved opprettelsen av klubben fantes det ikke noen idrettsanlegg og det var lite midler til investeringer. Fotballtreningene på denne tiden foregikk på Vestbystranda, mens kampene ble spilt på et jorde som foreningen fikk disponere hos Martin Orderud. Her spilte man fram til 1922 da en ny bane sto klar på Tomteskauen, et areal de kjøpte allerede i 1919. Ny bane var også et krav for at man skulle få delta i kretsserien på den tida, da den forrige banen ikke ble ansett som god nok. Det ble tidlig bestemt at klubbens farger skulle være rød og hvit, og et bilde fra så langt tilbake som 1923 viser klubbfargene allerede da var tatt i bruk.
 

Laget som debuterte med å vinne B-mesterskapet i 1923.
Bak (f.v.): Kåre Hohle, Hans Flatla, Olaf Hansen, Arne Foss, Rolf Hansen.
I midten (f.v.): Karl N. Nafstad, Alf Hansen Trygve Westby.
Foran (f.v.): Erling Foss, Erling Hansen, Karl Kristiansen.

 I mellomkrigsårene hadde Sørumsand et godt lag som var respektert på Romerike gjennom flere kretsmesterskap i klasse A og B. Klubben stilte lag i kretsserien for første gang i 1923 og vant B-mesterskapet det første året. Det første A-mesterskapet i Øvre Romerike kretsen ble vunnet allerede året etter i 1924, og ble etterfulgt av kretsmesterskap både i 1925, 1926 og 1927. På dette laget spilte hele 4 brødre med etternavnet Hansen. En av dem, keeperen Erling Hansen, ble æresmedlem allerede i 1952 sammen med Adolf Gulbrandsen. Han skulle også bli en kjent og kjær skikkelse i Sørumsand-fotballen helt fram til hans bortgang i 1992. Blant annet ble det arrangert og gått fakkeltog fra Idrettsparken og til hans hjem i Vestbyveien 51 ved 90-årsdagen hans 25.august i 1986, for å hedre og delta på feiringen.

I 1930-årene skulle man også holde den gode tradisjonen ved like og hadde et godt lag også da. Kretsmesterskap ble vunnet i 1932-sesongen, da hadde kretsserien skiftet navn til Østre Romerike. Før 2.verdenskrig rammet Norge, vant Sørumsand i tillegg kretsmesterskap både i 1936, 1937 og 1939.
  På denne tiden spilte Rolf Nicolaysen og Halvar Presterud for A-laget, som begge i seinere tid ble kjente navn i SIF-fotballen og som begge ble æresmedlemmer av klubben.
Måten man reiste til bortekamper på denne tiden var også noe spesiell, da transportmiddelet var lastebil med en påmontert kasse. På lasteplanet var det plass til både spillere, reserver og trofaste tilskuere, som man kan se på bildet under.
 
Bildet av spillere og tilskuere på vei til bortekamp i slutten av 1930-årene,
spillerne i forgrunnen er Otto Moen, Kåre Låland, Odd Fladen og Rolf Nicolaysen helt til høyre.
 
 
 
Lagbildet fra midt på 1930-tallet,
Stående (f.v.): Olaf Fagersand, Olaf Hansen, Harald Nafstad, Wilhelm Hauge, Ivar Gjelsnes,
Harald Furulund,
Henrik Torgersen & Rolf Halvorsen.
Foran (f.v.): Trygve Vang, Olav Eriksen & Kåre Halvorsen.
 
Etter krigen derimot var nivået dårligere, og spesielt etter nedrykket fra 3.divisjon i 1950/51 ble etterhvert tilværelsen preget av fotball på 5. og 6. nivå i Norge. I 1964 sto fotballen så dårlig til at de til slutt måtte trekke A-laget midt i sesongen, dette skjedde etter at treneren var lei av å kjøre rundt for å samle folk til kampene. Året etter ble ikke stort bedre da det samme gjentok seg, og 1966 var SIF-fotballen på bunn da de ikke stilte noe lag i det hele tatt.
I 1967 derimot stilte SIF et nytt lag i serien med Karl Peder Westby som primus motor. Keeperen Westby, som spilte for klubben i 50-årene, var tilbake i klubben etter et par år i Aurskog og blåste liv igjen i fotballen, og var i de neste årene nesten hele fotballgruppa alene som både spiller, trener og leder.
Siden denne sesongen har SIF hatt et aktivt A-lag.

I 1972 ble det igjen oppmerksomhet og optimisme rundt A-laget på Sørumsand da tidligere Lillestrøm-og Rosenborg-spiller Svein Haagenrud kom hjem til moderklubben Sørumsand. Haagenrud skulle fungere som spillende trener mens han tok sin trenerutdannelse. Første året med Haagenrud ved roret startet veldig bra, og de vant sin 6.divisjon avdeling klart med 11 seire, 2 uavgjort og 1 tap. I kvalifiseringen til 5.divisjon slo de Finstadbru sammenlagt 4-2 over 2 kamper, etter 2-0 seier hjemme og 2-2 borte. Og selv om de seinere tapte KM-kampen mot Åkrene, kunne ingen ta fra dem opprykket til 5.divisjon. Toppscorer dette året ble Ole Døhli med 19 mål på de 17 kampene som ble spilt denne sesongen. I tillegg ble det satt to klubbrekorder denne sesongen som står den dag i dag, begge ble satt i 9.serierunde mot Hilton der SIF vant hele 16-0 og Døhli scorte imponerende 8 mål i den kampen.
 
Møtet med 5.divisjon i 1973 ble tøft for SIF-gutta og etter 5 seriekamper hadde laget kun fått med seg 1 poeng. I 6.serierunde derimot snudde trenden seg kraftig da de vant et sterk borteseier mot Høland. Etter denne kampen kunne ingen slå et SIF-lag fulle av selvtillit og de resterende 11 kampene av sesongen endte uten tap, med hele 10 seire og 1 uavgjort. Selv om laget avsluttet sesongen på en fantastisk måte, ble det ikke opprykk dette året og de måtte forbrede seg på nok en sesong i 5.divisjon. Toppscorertittelen dette året ble delt mellom Svein Haagenrud og Svein Næss som noterte seg for 12 mål hver.
 
De to neste sesongene i 74’ og 75’ endte også uten opprykk og laget forble i 5.divisjon. Etter 1975-sesongen var Svein Haagenrud ferdig med trener D-kurset sitt, og fikk da trenertilbud både fra Eidsvold Turn og Vålerenga. Haagenrud valgte tilslutt bli trener for Eidsvold Turn, og trente laget fra 1976-sesongen. Jan Engebretsen og Svein Halvorsrud tok da over treneransvaret i SIF.


Starten på en ny og suksessfull æra

I 1976 havnet SIF på en 8.plass i 5.divisjon, noe som betød nedrykk. Parallelt med sesongavslutningen dette året samlet Svein Haagenrud, som var tilbake i klubben etter et kort opphold i Eidsvold Turn, sammen noen personer som med hjelp av hans bakgrunn i ressurskomiteen i NFF fra 1973/74 begynte å analysere klubben ut i fra ressurskomiteens rapport.
Gruppens hovedmål var ved hjelp av en langtidsplan å skape et bedre A-lag. For å oppnå denne planen, var det nødvendig med en helhetsanalyse av klubben. Utgangspunktet i helhetsanalysen var at alle ledd i organisasjonen måtte bli bedre for å skape et bedre A-lag. Arbeidet tok lang tid og møtte liten forståelse, men heller ingen motstand generelt i fotballgruppen.
Gruppens rapport om handlingsplanen ble lagt frem på årsmøte i 1976, hvor den ble vedtatt. Haagenrud sa seg villig til å gå i spissen for planene ved å ta på seg formannsvervet.
Hovedmålsetningen var å få frem et slagkraftig A-lag, men samtidig ble det utarbeidet en målsetting med konklusjonen i at det ikke skulle være noen hindring i at SIF kunne spille i 3.divisjon.
Med denne konklusjonen ble det utarbeidet noen mål som klubben skulle arbeide ut i fra, der hovedpunktene var:

- å skape en størst mulig aktivitet på alle plan (aktive, ledere, trenere og dommere)

- å skape et aktivitetstilbud av best mulig kvalitet, både sosialt som sportslig. Et motto som klubben bruker den dag i dag, ”God fotball i godt miljø”, kan ses i sammenheng med dette punktet.

- det siste punktet var å bringe SIF’s A-lag til 5.divisjon i 1978, til 4.divisjon 1979 og til 3.divisjon innen 1981.

Som en følge av disse målsetningene, ble det også satt større krav til spillerne. Alle spillerne måtte skrive kontrakter, de skulle trene mer og som en følge av dette valgte noen av de eldre spillerne og takke for seg. Da satte man igjen med en kjerne på 12-13 spillere som hadde sagt seg villig til å gi alt for SIF.
Noe som også ble forandret var måten å spille fotball på, og dette ble starten på den etter hvert mye omtalte SIF-stilen. Spillestilen var krevende på mange måter, ikke minst på teknikkdelen. Andre viktige elementer var stor bevegelse, vende spill og prinsippene var å spille ballen mest mulig og unngå hele tiden å slå de lange ballene. Eller rettere sagt, man skulle være et ballbesittende lag.

 
1977-1979 – 3 opprykk på 3 år
 
1977-sesongen skulle bli starten på en virkelig opptur for Sørumsand-fotballen. Sesongen ble nesten som en sjarmøretappe og laget vant de 13 første kampene sine denne sesongen, noe som står som klubbrekord den dag i dag. Opprykket kunne ingen ta i fra dem og de vant avdelingen sin suverent, i tillegg sikret man seg kretsmesterskapet etter dobbeltkamp mot Raumnes & Årnes. Toppscorer denne sesongen ble spillende trener Svein Haagenrud, som noterte seg for 23 mål på 18 seriekamper, noe som også førte han til topps i hele divisjonen og mottok med dette ”Indres” scoringspokal. Årets spiller dette året ble lagets kaptein Viggo Nybråten.

Bak (f.v.): Svein Haagenrud, Espen Orderud, Viggo Nybråten, Inge Solberg, Harald Fagermoen, Kjell Skjønhaug, Knut Evjen & Helge Nyhus
Foran (f.v.): Geir Andersen, Stein Stensås, Viktor Flakk, Gunnar Engebretsen, Sverre Scavenius, Reidar Solheim & Einar Myrås

5.divisjon var neste utfording for SIF-gutta, og før sesongen ble det hentet inn forsterkninger, som spissen Petter Høgset fra Frigg, Arnfinn Ingjerd som ble hentet tilbake til klubben etter et opphold i Aurskog, samt unggutten Morten Holterhuset fra Fet for å nevne noen.
1978-sesongen derimot startet nervøst og etter 4 kamper lå de under midt på tabellen, og når vårsesongen var talt opp lå de på en 3.plass. Etter en vellykka treningsleir i Strømstad og Sverige denne sommeren, gikk de høstsesongen i møte med topp stemning og god selvtillit innad i laget. Dette resulterte at de vant 8 av 9 kamper på høstsesongen, og den ene kampen de tapte var i sesongavslutningen da opprykket allerede var sikret. Etter denne fantastiske høsten i 78’, var SIF klare for 4.divisjon og de hadde klart de to første stegene i målsetning som blei satt i 76’.
Toppscorer dette året ble nykommeren Petter Høgset med 16 mål, han ble også toppscorer i hele avdelingen. Årets spiller dette året ble Sverre Scavenius.

            
Sverre Scavenius (til høyre) i fint driv Bak (f.v.): Einar Myrås, Svein Haagenrud, Viggo Nybråten, Roger Teie, Gunnar Engebretsen
  Kjell Skjønhaug, Espen Orderud & Reidar Solheim
  Foran (f.v.): Arnfinn Ingjerd, Pål Engebretsen, Morten Holterhuset, Viktor Flakk, Stein Stensås
  Per Gunnar Furuseth, Sverre Scavenius, Harald Fagermoen & Petter Høgset
             

Etter det andre opprykket på rad var SIF klare for 4.divisjon i 1979. Før denne sesongen ble det hentet inn 3 nye spillere utenfra. Det var keeperen Lars Ullereng fra Lillestrøm, backen Finn Bjerk fra Strømmen og Even Elander fra Fet. Nytt denne sesongen var også nye tribuner som ble kjøpt av Lillestrøm SK. De nye tribunene ville romme 500 sitteplasser og 600 ståplasser.
1979-sesongen startet på en fantastisk måte for SIF, etter 14 kamper hadde laget vunnet 12 kamper og spilt 2 uavgjort, scoret 43 mål og sluppet inn kun 4 mål. Noe som må sies å være en veldig imponerende statistikk da man i tillegg vet at laget var nyopprykka for året. 14 kamper på rad uten tap sto som klubbrekord helt fram til 1990.
SIF vant avdelinga si med god margin foran Finstadbru dette året, og var klare for kvalifiseringskamper til 3.divisjon. Første utfordring var en dobbeltkamp mot Stabæk, som skulle vise seg å bli en litt for tøff utfordring.
Første kamp ble spilt hjemme i Idrettsparken og her ble det et skuffende 0-1 tap etter scoring av den ikke ukjente Ola Dybwad Olsen. Den følgende bortekampen mot Stabæk ble en ordentlig thriller. SIF ledet 2-1 til pause etter scoringer av Svein Haagenrud og Even Elander, og de var nå i førersete med tanke på 3.divisjons spill neste sesong.
2.omgang startet forrykende med 3 mål på 15 minutter. Stabæk utliknet først etter 52.minutt, men da backen Finn Bjerk førte SIF opp i ledelsen kun minuttet etterpå var igjen gleden stor. Men gleden skulle ikke være langvarig for drøye 5 minutter seinere utlignet Stabæk-spilleren Karl Hetland til 3-3. Denne Hetland skulle bli den store helten og avgjorde alt med sin 4-3 scoring 5 minutter før slutt. Noe som betød at Stabæk var klare for 3.divisjon imens Sørumsand måtte ut i to nye kvalifiseringskamper mot Flisa.
Første kamp mot Flisa var borte på Flesvik Stadion, og flere busser med supportere dro til Hedmarken for å støtte laget i den viktige bortekampen. SIF gikk seirende ut med 2-1 seier etter at den gang da 18 år gamle Morten Holterhuset ble matchvinner 10 minutter før slutt. SIF hadde nå et glimrende utgangspunkt før returkampen hjemme i Idrettsparken.
Over 800 mennesker møtte opp til hjemmekampen mot Flisa og det entusiastiske hjemmepublikumet fikk se et Sørumsand lag som tilslutt feide Flisa av banen. Etter en sjansefattig 1.omgang og 0-0 til pause, kjørte SIF ordentlig på i 2.omgang og stoppet ikke før det sto hele 4-0 etter to scoringer av Roger Teie og et mål hver av Espen Orderud og Terje Sameien. Etter 6-1 sammenlagt var Sørumsand klare for 3.divisjon og det tredje opprykket på tre år var altså et faktum.

Svein Haagenrud blir kastet i været etter opprykket var klart Fornøyd gjeng etter den avgjørende opprykkskampen mot Flisa
                        
Denne sesongen var det flere av spillerne som imponerte, den unge lagkapteinen og midtbanestrategen Espen Orderud hadde en flott sesong med totalt 13 mål. Spissparet Roger Teie og Petter Høgset imponerte også med henholdsvis 12 og 11 mål. Årets spiller dette året blei delt mellom to spillere, nemlig Espen Orderud og keeperen Gunnar Engebretsen.
Innsatsen til Espen Orderud imponerte også klubber høyere opp i divisjonene, og han ble etter sesongen hentet av toppserieklubben Lillestrøm.
Etter tre opprykk på tre år hadde Sørumsand nådd målsetningen klubben satt høsten 1976, og til og med et år tidligere enn skissert. Noe som må sies å være en fantastisk prestasjon av Svein Haagenruds disipler.


Fra venstre Petter Høgset og Espen Orderud, Bak (f.v.): Einar Myrås, Svein Halvorsrud, Lars Ullereng, Terje Sameien, Gunnar Engebretsen
to av nøkkelspillerne i 79-sesongen Svein Haagenrud, Roger Teie, Kjell Skjønhaug, Arnfinn Ingjerd, Tor Lystad & Even Elander
  Foran (f.v.): Reidar Solheim, Espen Orderud, Finn Bjerk, Viktor Flakk, Sverre Scavenius
  Per Gunnar Furuseth, Morten Holterhuset & Petter Høgset


1980-årene

Etter opprykket til 3.divisjon var det flere viktige spillere som forlot SIF før 1980-sesongen. Espen Orderud ble som nevnt hentet av LSK, mens goalgetter Petter Høgset forlot klubben til fordel for Stabæk, keeperen Gunnar Engebretsen bestemte seg for å trappe ned med spill for KFUM Oslo i 5.divisjon og når i tillegg spissen Roger Teie var ute med langtidsskade, var det en behersket optimisme i Sørumsand-leiren før seriestart.
Nye spillere ble dog hentet inn, som keeperen Nils Tveter fra Rælingen, Trond Vangberg fra Blaker, Hans Holth fra Raumnes & Årnes og Odd Granerud fra LSK. I tillegg hadde man talentfulle spillere som midtstopper Kjell Skjønhaug og midtbanespilleren Morten Holterhuset samt rutinerte karer som Sverre Scavenius og Viktor Flakk fortsatt i laget. Samtidig som spillende trener Svein Haagenrud fortsatt bidro på banen.

Avisutklipp fra før 1980-sesongen, fra venstre: Svein Haagenrud flankert av kaptein Kjell Skjønhaug og nykommer Odd Granerud
Finn Bjerk, Sverre Scavenius, Kjell Skjønhaug, Svein Haagenrud,
Roger Teie & Reidar Solheim
 

Sesongen startet derimot ikke altfor bra og det ble tap i de 3 første kampene. Laget greide derimot å snu trenden og vant deretter 3 kamper på rad. Et av høydepunktene i sesongen kom etter 8.serierunde da serieleder og etter hvert avdelingsvinner Bærum ble slått 3-0 i Idrettsparken etter hat-trick av Roger Teie, som gjorde comeback etter et langt skadeavbrekk.
Sesongen ble likevel en kamp mot nedrykk og man sikret ikke ny kontrakt før i siste serierunde.
I den uhyre viktige kampen ble Østsiden slått 6-3 hjemme i Idrettsparken og champagnen kunne sprettes for at man avsluttet sesongen meget sterkt og med det ble å finne i 3.divisjon også neste sesong.
Toppscorer denne sesongen ble Espen Orderud med imponerende 10 mål på høstsesongen. Orderud var tilbake i klubben etter å ha blitt hentet tilbake etter kun en halv sesong med spill for LSK.
I løpet av 1980 ble også SIF-stilen et ettertraktet tema i flere norske klubber og kretser etter en artikkel i Bladet Fotball. Man fikk da henvendelser fra ulike klubber og kretser om å komme og holde foredrag om suksessen de hadde hatt, og da først og fremst om handlingsplanen man hadde fulgt disse årene. SIF fikk også mange gode kontakter ut av dette, spesielt med klubben Bryne FK.


En tydelig fornøyd Roger Teie etter sitt hat-trick mot Bærum Fra venstre: Sverre Scavenius, Even Elander og Svein Haagenrud som lar
champagnen sprette etter plassen i 3 div var sikret


De to neste sesongene i 1981 og 1982 ble også en kamp mot nedrykk, laget havnet på en 9.plass og rett over nedrykk i 81’. Dette ble også Svein Haagenrud sin siste sesong som trener for denne gang, da han valgte å takke for seg etter sesongen. Toppscorertittelen dette året ble delt mellom Morten Holterhuset og Espen Orderud som noterte seg for 8 seriemål hver.
Etter Haagenrud ga seg som trener overtok Arnfinn Ingjerd og Einar Sigmundstad, og de skulle utgjøre trenerduoen i 82’. Sesongen skulle som nevnt bli en kamp for å overleve i divisjonen og SIF sikret seg ny kontrakt i siste serierunde. Da etter en nedrykks thriller som endte med 2-0 seier hjemme i Idrettsparken mot Drafn etter scoringer av Morten Holterhuset og Bjørn Eriksen. Med dette fornyet SIF kontrakten nok en gang i 3.divisjon mens Drafn den gang måtte ta turen ned i 4.divisjon. Toppscorer dette året ble som i 81-sesongen midtbanespilleren Morten Holterhuset, dette året noterte han seg for 10 mål og tronet øverst alene denne gangen.

I 1983 gjorde laget sin foreløpige beste sesong noensinne da de havnet på en 5.plass, trener dette året var Arnfinn Ingjerd. Lagets sterke hjemmeform la grunnlaget for den gode plasseringen, for det ble kun 1 borteseier denne sesongen, og den kom i tillegg i siste serierunde. Skal dog sies at avdelingen dette året var uhyret jevn og laget var i nedrykkstriden store deler av denne sesongen også, for det skilte kun 3 poeng fra 5.plass og ned til 10.plass og nedrykk.
Toppscorer dette året ble Rune Barstad med 12 mål.


Morten Holterhuset (bildet) var en av SIF’s viktigste spillere
på start
en av 80-tallet
Rune Barstad her i kamp mot Eidsvold Turn-spillere
med blant annet Per Brogeland til venstre


1984-sesongen skulle nok en gang bli en kamp for å overleve, dette året var også Svein Haagenrud tilbake som trener. SIF mønstret dette året et meget ungt mannskap der kapteinen Kjell Skjønhaug med sine 25 år var lagets eldste mann. Sesongen startet derimot meget bra med 3 strake seire og topping av tabellen, men deretter fulgte tap mot Kolbotn, nedgående formkurve og skader på viktige spillere som blant annet nevnte Skjønhaug og forsvarspilleren John Ole Nafstad.
Laget reiste seg derimot mot slutten av sesongen med viktige seire mot Kjelsås og Kjellmyra, og hadde nok en gang muligheten til å avgjøre sin egen skjebne i siste seriekamp borte mot allerede avdelingsvinner Faaberg. I motsetning til de foregående sesongene sviktet laget i en avgjørende nedrykkskamp og tapte 3-0 og nedrykket var et faktum. Dog med minste margin da målforskjellen avgjorde i SIFs disfavør. Både SIF og Abildsø endte på 20 poeng, men Oslo-laget hadde bedre målforskjell og dermed måtte laget ta den tunge turen tilbake til 4.divisjon etter fire sesonger i 3.divisjon.


En fornøyd trio i John Ole Nafstad, Rune Barstad og Svein Olav Barikmo
etter den gode seriestarten i 84-sesongen
En ikke like fornøyd kvartett etter nedrykket var klart.
Fra venstre: Kristian Heggedal, Svein Olav Barikmo, Tom Arild Moe og Runar Kinn
 

Etter nedrykket var en ny trener på plass i Jon Risa og den klare målsetningen for sesongen
var å gjøre oppholdet i 4.divisjon så kort som mulig. Før 85-sesongen hadde man mistet to sentrale spillere i keeperen Nils Tveter til Manglerud/Star og den viktige midtbanespilleren Morten Holterhuset først til Strømmen og så etterhvert Bjørkelangen. Men samtidig hadde man fått opp lovende unggutter fra egner rekker som Hans Randby, Christer Haagenrud, Vidar Krüger og Terje Granås. Spesielt den unge midtbanemannen Hans Randby skulle imponere denne sesongen.
Snøvær skulle dog sette sitt preg på seriestarten, da 1.serierunde ble avlyst pga en snødekt bane i Idrettsparken. Når etterhvert sesongen kom i gang startet det dårlig for SIF, men formen var stigende under sesongen. Laget endte tilslutt på en 3.plass og måtte med det belage seg på en ny sesong i 4.divisjon. To av høydepunktene under sesongen var storseierne mot Galterud og Vestby, der laget vant henholdsvis 11-0 og 12-0. I kampen mot Vestby scorte til og med keeperen Runar Kinn på straffe, og scorte sitt første og eneste mål for SIF. Toppscorer dette året ble nok en gang Rune Barstad, som ble dette for tredje året på rad.
 
Før 1986-sesongen ble Jon Risa byttet ut med den tidligere Mosse-spilleren Per Heliasz. Han skulle fungere som spillende trener, og dette skulle vise seg å bli en suksess. Laget kjempet i toppen hele sesongen, og det ble en siste avgjørende kamp hjemme i Idrettsparken mot Ringsaker som skulle avgjøre opprykket. Over 300 mennesker ble tilskuere til at SIF-laget gjorde jobben sin og vant 3-0 etter scoringer av Odd Granerud, Vidar Krüger og Kjell Skjønhaug. Samtidig som Eidsvold Turn snublet i siste kamp og tapte, dermed var opprykket tilbake til 3.divisjon et faktum. Det spesielle denne sesongen var at SIF aldri ledet tabellen underveis i sesongen, før da etter siste serierunde. I den meget jevne avdelinga skilte det kun 3 poeng ned til 5.plass. En av hovedgrunnene for opprykket var at laget opptrodde bunnsolide defensivt, kun 14 mål på 22 kamper ble sluppet inn.

Selv om Per Heliasz hadde suksess året før med opprykk valgte han likevel å trekke seg av personlige årsaker, hovedgrunnen skulle være at han ikke orket pendlingen fra Moss til Sørumsand lenger. SIF måtte da igjen ut på utkikk etter ny trener før 87-sesongen startet. Valget falt denne gang på svenske Ronny Gunnarsson som kom fra jobben som trener i Grand Bodø, og hadde i tillegg tidligere vært trener for Færøyene sitt A-landslag i 1979 og 1980 på merittlista. Svensken som var bedre kjent som "Geson", ble den første heltidsansatte treneren i SIFs historie. Han skulle fungere i jobben som trener samtidig som han skulle kombinere dette med arbeid med markedsføring og inntektsbringende tiltak i klubben. Nye spillere ble også hentet inn før sesongen, en av dem var nordlendingen Peder Kornbakk. Han skulle vise seg å bli en veldig god signering og viktig bidragsyter for klubben i mange år framover.
SIF gjennomførte en solid sesong etter opprykket og endte tilslutt på en 8.plass, noe som gjorde dem klare for spill i 3.divisjon også neste sesong.

 
Peder Kornbakk (foran) og Ronny "Geson" Gunnarsson (bak) hadde som man kan se på bildet opparbeidet seg et tett forhold  fra tiden sin sammen i Bodø

Lagbilde fra 1987
Bak (f.v.): Rune Krieg, Tom Arild Moe, Alexander Nordby, Jonny Sørensen, Steinar Bråten, Svein Olav Barikmo, Lars Harsheim & Oddvar Dramstad (oppmann)
Midten (f.v.): Kjell Engerdahl, Kurt Nakken, Vidar Krüger, Peder Kornbakk, Jan Borgen, Stein Randby, Kristian Heggedal & Jan Vestby.
Foran (f.v.): Svein Inge Haagenrud, Hans Randby, Lasse Henning Engen, Ronny "Geson" Gunnarsson, Runar Kinn, Christer Haagenrud & Lars Borg.


I 1988 forbredte man seg nok en gang til en sesong i 3.divisjon og før sesongen hadde man blant annet hentet tilbake Morten Holterhuset til klubben fra Bjørkelangen. Sesongen skulle derimot bli en kamp mot nedrykk, men den skulle også være en noe turbulent sesong. "Geson" ble sparket i starten av september etter utenomsportslige omstendigheter, og det førte til at Svein Haagenrud og Even Elander tok over ansvaret ut sesongen. Laget lå da ann til nedrykk, men den nye trenerduoen fikk en god start med 4-3 seier borte mot Gjøvik/Lyn etter to mål hver av Lars Harsheim og Peder Kornbakk. Tilslutt skulle det bli en avgjørende kamp i den siste serierunden, en situasjon SIF hadde vært i mange ganger før som klubb, men denne gangen var man avhengig av hjelp fra Årdalstangen som allerede hadde rykket ned. SIF møtte Ready i sin viktige kamp, og den kampen ble vunnet 1-0 etter scoring av Peder Kornbakk. Samtidig vant dumpekandidat Årdalstangen veldig overraskende mot Lisleby, som SIF kjempa med for å unngå nedrykk. Dette var kun Årdalstangen sin andre seier for sesongen, det utrolig hadde skjedd og SIF holdt seg i 3.divisjon nok en sesong.

 
Lagbilde 1988
Bak (f.v.): Lars Borg, Terje Granås, Tom Arild Moe, Lars Harsheim, Trygve Løwer, Svein Olav Barikmo & Alexander Nordby
Midten (f.v.): Ronny "Geson" Gunnarsson, Vidar Krüger, Bjørn Thyli, Jan Borgen, Kristian Heggedal, Jan Vestby, Per Gustavsen & Oddvar Dramstad (oppmann)
Foran (f.v.): Finn Kleven (keepertrener), Jan Arne Moe, Svein Inge Haagenrud, Runar Kinn, Peder Kornbakk & Morten Holterhuset.

 
Før 1989-sesongen ble nok en ny trener ansatt, denne gangen leitet man i egne rekker når man skulle finne den utvalgte. Den tidligere spilleren Tom Vestby skulle gjøre comeback å fungere som spillende trener. Man mistet også en del spillere før denne sesongen, som blant annet Lars Harsheim til Bjørkelangen. Klubben valgte da å erstatte disse med egne unggutter som Per Einar Gjelsvik og Trond Aslaksen, imens spillere som Jan Vestby, Steinar Bråten og Peder Kornbakk måtte stå for rutinen.
Sesongen startet begredelig og når det var halvsspilt lå laget desidert sist med en målforskjell på 5-32. Trener Tom Vestby stilte da sin jobb til disposisjon, og han ble erstattet av tidligere LSK-spiller Erik Karlsen som skulle ha ansvar for laget på høstsesongen. Karlsen hadde en nesten umulig oppgave foran seg med å klare å holde SIF oppe i 3.divisjon, og oppgaven skulle vise seg å bli for tøff. Allerede etter 17.serierunde i september hadde laget rykket ned og laget endte tilslutt sist med fattige 13 poeng og en målforskjell på 13-52. Dette betød at laget nok en gang måtte ta turen ned i 4.divisjon.



Fortsettelse følger med historikk fra 1990-og 2000-tallet...